Jeg holder på å lese "Tusen strålende soler" av Khaled Hosseini. Den beskriver to kvinner som lever i Afghanistan. I dag har jeg følt meg litt frynsete og utafor, og det ble ikke bedre av å lese denne boken. Jeg tok det virkelig innover meg. -Hvordan er det mulig med så mye ondskap og lidelse? Jeg ble enda mer utafor enn jeg hadde vært.
Så la jeg fra meg boka. Tenkte. Bare lot tankene vandre. Og tro det eller ei. Nå føler jeg meg mye bedre.....
Jeg kan ikke gjøre så mye med verdens ondskap. Med urettferdigheten. Men noe kan jeg gjøre. Jeg kan begynne å sette mer pris på det jeg har. Jeg kan sette mine problemer i perspektiv.
-Har jeg egentlig noe særlig problemer? Det ble nesten komisk. Jeg sammenligna de problemene som ble beskrevet i boka, med mine, akkurat nå. Det kan ikke kalles problemer engang.
Så tok jeg et par telefoner, gikk en tur med Molly og satte meg ned for å dele denne dagens lysglimt med dere......
Og jeg føler meg ikke frynsete lenger. Jeg føler meg faktisk ganske pigg!
Og husk: Man må alltid ta på sin egen oksygenmaske før en kan begynne å hjelpe andre med sin.....
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Navlebeskuing er en folkesykdom i den heldigstilte verden.
Khaled Hosseini er en forfatter som gir leseren noe å tenke på.
Du er også en skribent som gir leseren noe å tenke på. Tusen takk!
Sjøl takk, Kari!
Litt perspektiv har aldri skada. Men vi har nå lov til å kjenne på våre egne vanskeligligheter også da. Uansett hvor trivielle de er sammenlignet med andre. Poenget er vel at vi skal vokse i takt med problemene, uansett hvilket utgangspunkt vi her.
Elisabeth: Jeg veit det, og er helt enig. Det var bare akkurat der og da at det "lysna" litt for meg. Akkurat de "problemene" jeg brukte energi på, var egentlig ikke noen problemer. Jeg opplevde en reell forandring i humøret mitt da, og det var en tankevekker for meg! Noe sånt....
Det er godt å få snudd opp ned på tenkar og emosjonar iblant.
Det er og godt å lese beretningar frå andre kulturar, og vite at dette er ei stemme, eit menneskes oppleving. Eit menneske som ser og overser.
Eg las sjølv ei bok frå Afgahnistan som heiter "Der Gud gråter" av Shahib Sheba.
Vi er så nær Afgahnistan ved å faktisk vere i krig der nede og ved å ha Afgahnerar som landsmenn at det kjennest meiningsfylt å lese ikkje berre aviser om området.
Legg inn en kommentar